Thor kjente at han ble fylt med ydmykelse. Han måtte gjøre noe. Han kunne ikke la det ende slik. Soldaten snudde for å gå videre—men Thor kunne ikke la det skje.
Thor tok et steg forover og ropte: «Min herre! Du tar feil!»
Et forskrekket gisp steg fra folkemengden samtidig som soldaten stoppet, og nok en gang snudde seg sakte.
Nå skulte han.
«Teite gutt», sa faren og grep Thor på skuldrene, «gå inn igjen!»
«Det gjør jeg ikke!» skrek Thor og ristet av seg farens grep.
Soldaten gikk mot Thor og faren rygget unna.
«Vet du hva straffen er for å fornærme Sølvene?» glefset soldaten.
Thors hjerte slo tungt, men han visste han ikke kunne rygge unna.
«Vennligst tilgi ham, min herre», sa faren. «Han er ung og—»
«Jeg snakker ikke til deg», sa soldaten. Med et knusende blikk tvang han Thors far til å snu bort.
Soldaten snudde tilbake mot Thor.
«Svar meg!»
Thor svelget og var ikke i stand til å snakke. Dette var ikke slik han hadde forestilt seg at ting skulle skje.
«Å fornærme Sølvene er å fornærme Kongen selv», sa Thor spakt og gjenga det han hadde lært utenat.
«Ja», sa soldaten. «Det betyr at jeg kan gi deg førti piskeslag hvis jeg vil.»
«Jeg mente ikke å fornærme noen, min herre», sa Thor. «Jeg vil bare bli valgt. Vær så snill. Jeg har drømt om dette i mitt hele liv. Vær så snill. La meg bli med.»
Soldaten så på ham, og langsomt myknet ansiktet seg. Etter en lang stund så ristet han på hodet.
«Du er ung, gutt. Du har et stolt hjerte. Men du er ikke klar. Kom tilbake når du har blitt eldre.»
Med de ordene så snudde soldaten seg og stormet av gårde. Han kikket så vidt på de andre guttene. Han steg rask opp på hesten sin.
Thor, som var skuffet, så karavanen komme i gang; like raskt som de kom, ble de også borte.
Det siste Thor så var hans brødre. De satt bakerst i den siste vognen, så på ham avisende og ertende. De ble ført bort rett foran Thors øyne, bort fra dette stedet og mot et bedre liv.
På innsiden så ville Thor dø.
Når spenningen rundt han døde hen, så gikk landsbyboerne tilbake til deres hjem.
«Innser du hvor dum du var, teite gutt?» glefset Thors far og grep skuldrene hans. «Innser du at du kunne ha ruinert sjansene til dine brødre?»
Thor børstet hardt farens hender bort, og faren langet ut og slo ham med bakhånden rett over ansiktet.
Thor kjente smerten av slaget og styrret stygt på faren. En del av ham, for første gang, hadde lyst til å slå tilbake. Men han holdt seg rolig.
«Gå til sauene og hent dem tilbake. Nå! Og når du kommer tilbake, ikke forvent et måltid fra meg. Du kommer til å savne å spise i kveld, og tenk på hva du har gjort.»
«Kanskje jeg ikke kommer tilbake i det hele tatt!» skrek Thor mens han snudde og stormet av gårde, bort fra hans hjem og mot fjellene.
«Thor!», skrek faren. Noen av landsbybeboerne som var igjen på veien, stoppet og så på dem.
Thor begynte å løpe, og deretter sprinte. Han ville bort fra dette stedet så langt som mulig. Han merket knapt at han gråt og at tårene rant ned ansiktet, fordi alle drømmene han noensinne hadde, var nå knust.
KAPITTEL TO
Thor vandret i flere timer i fjellet. Til slutt valgte han en topp og satt ned med armene krysset over benene, mens han så på horisonten. Han så vognene forsvinne og støvskyen som dvelet i luften i timevis etterpå.
Det ville ikke bli noen flere besøk. Nå var det bestemt at han ville bli i landsbyen i årevis, mens han ventet på en ny sjanse—hvis de noensinne kom tilbake. Og hvis faren lot han prøve igjen. Nå var det bare han og faren alene igjen i huset. Og faren vil sikkert legge all sin vrede på ham. Han ville fortsette å være farens lakei, flere år ville passere, og han ville ende opp som ham, sittende fast i et lite utilfreds liv—mens brødrene oppnådde heder og berømmelse. Hans blodårer brant av ergelse for hele situasjonen. Dette var ikke et liv som han var ment for. Han visste det.
Thor tenkte hardt på hva han kunne gjøre, og om han kunne forandre på noe. Men ikke kom på noe. Dette var kortene livet hadde delt ham.
Etter å sittet i flere timer stod han opp motløst og begynte å gå opp det velkjente fjellet, høyere og høyere. Til slutt kom han tilbake til flokken på den høyeste knausen. Mens han steg høyere så gikk den første solen ned. Den andre solen nådde toppen og kastet et grønnaktig skjær. Thor tok seg god tid mens han ruslet av sted. Uten å tenke på det så tok han av spretterten fra livet, som hadde et lærgrep som var godt brukt i mange år. Han tok fra sekken som var festet til hoften og fingret hans samling av stener. Hver av stenene var glattere enn den andre, og hadde blitt håndplukket fra utvalgte bekker. Noen ganger skjøt han på fugler; andre ganger på gnagere. Det var en vane han hadde fått over årene. Til å begynne med så bommet han på alt; deretter en gang, så straff han et bevegende mål. Siden da hadde han blitt treffsikker. Nå hadde stenskyting blitt en del av ham—og det hjalp ham å frigjøre noe av hans sinne. Hans brødre kunne kanskje svinge et sverd gjennom en stokk—men de hadde aldri klart å treffe en flyvende fugl med en sten.
Uten å tenke på det, la Thor en sten i spretterten, dro den bakover og skjøt den med all kraft han kunne, og lot som han skjøt stenen mot sin far. Han traff en gren på et tre langt borte og knakk den rent av. Da han oppdaget han kunne faktisk drepe bevegende dyr, så stoppet han å sikte på dem. Han ble redd for sin egen makt og ikke ville ikke drepe noe. Så nå var målene hans tregrener. Men, med mindre en rev kom etter flokken hans. Over tid hadde revene lært seg å holde avstand og som resultat var Thor sine sauer de meste tryggeste i landsbyen.
Thor tenkte på sine brødre og hvor de kunne være akkurat nå. Og han ble rasende. Etter et dagsritt ville de ankomme Kongens hoff. Han kunne forestille seg det. Han så dem ankomme til et stort fanfare med folk i sine beste klær som ville hilse på dem. Krigere ville hilse på dem. Medlemmene av Sølvene også. De ville bli tatt i mot, gitt et sted å bo i Legionens brakker, og et sted å trene i Kongens sletter med de fineste våpene. Hver av dem ville bli utnevnt som en væreier til en berømt ridder. En dag ville de bli riddere selv, få deres egne hester, deres egne våpenskjold, og få deres egne væreiere. De ville delta i alle festivalene og spise ved Kongens bord. Det var et fortryllet liv. Og det hadde falt utenfor hans rekkevidde.
Thor følte seg fysisk syk og prøvde å tvinge alt bort fra hodet. Men han kunne ikke. Det var en del av ham, en dyp del som skrek mot ham. Den fortalte at han ikke skulle gi opp, og at han hadde en skjebne som var større enn dette. Han visste ikke hva det var, men han visste at det ikke var her. Han følte at han var annerledes. Kanskje til og med spesiell. At ingen forstod ham. Og at de alle undervurderte ham.
Thor nådde den høyeste knausen og så flokken. Så godt trente som de var, stod de alle samlet og tygget fornøyd på all gress de kunne finne. Han telte dem og så etter de røde merkene han hadde merket dem på ryggen. Han frøs til da han var ferdig. En sau manglet.
Han telte igjen, og igjen. Han kunne ikke tro det: en var borte.
Thor hadde aldri mistet en sau før, og faren ville aldri la han leve for dette. Det som var enda være, var at han hatet tanken på at en av sauene hans var borte, alene og sårbar i villmarken. Han hatet at noe uskyldig måtte lide.
Thor skyndte seg til toppen av knausen og undersøkte horisonten til han så den, langt der borte, flere fjell unna: den ensomme sauen med et rødt merke på ryggen. Sauen var den villeste av flokken. Hjertet hans slo tungt da han innså at sauen hadde ikke bare flyktet, men hadde valgt, av alle steder, å gå mot vest, til Mørkskogen.
Thor svelget. Mørkskog var forbudt—ikke bare for sauer, men også for mennesker. Stedet lå utenfor landsbygrensen. Og fra den tiden han kunne gå, så visste at han dette stedet skulle man ikke gå til. Det hadde han heller aldri gjort. Dersom du gikk dit så ville du finne døden, fortalte en legende. Mørkskog var et ukjent sted fylt med ondsinnede dyr.