Da de kom til den første seteren, slapp Lavrans alle hestene uten kløvhesten inn på løkken der, og nu tok de en steil gangsti oppover. Det var ikke lenge før det ble grissent mellom trærne. Store furuer stod døde og hvite som ben innpå myrene og nu så Kristin nakne grånuter dukke opp mot himmelen alle vegne. De steg i ur lange stykker, og sommetider rant det bekk i stien, så faren måtte bære henne. Vinden tok godt og friskt her oppe, og det var svart av bær i lyngen, men Lavrans sa, de kunne ikke stanse nu og plukke. Arne sprang snart først og snart sist, rev av bærris til henne og nevnte hvis seter det var de så nedenfor seg i skogen for det var skog over hele Høvringsvangen den tiden.
Og nu var de under den siste runde og nakne kollen og så de svære tømmerreis mot luften og vakthytten i le under en berghammer.
Da de kom opp over kanten, for vinden imot dem og slo i deres klær så Kristin syntes det var som noe levende som bodde heroppe, møtte dem og hilste. Det blåste og det blafret, mens hun med Arne gikk fremover moseflakene. Barna satte seg ytterlig på en pynt, og Kristin stirret storøyd aldri hadde hun tenkt seg at verden var så vid og stor.
Det var skoglodne fjellvidder under henne overalt; dalen var bare som et søkk mellom de svære fjell, og sidedalene var enda mindre søkk; det var mange slike, men enda ble det lite av daler og meget av fjell. Alle vegne raget grånuter, gulflammede av lav, opp over skogteppet, og langt ut mot himmelbrynet stod blåfjell med hvite blikker av sne og blandet seg for øyet med de gråblå og hvitblanke sommerskyer. Men i nordøst, nær ved like bortom seterskogen lå en klynge veldige stenblå koller med skav av nysne nedetter sidene. Kristin kunne skjønne dette var Rånekampene som hun hadde hørt om, for de lignet da gjørlig en flokk svære råner som gikk innover og vendte baken mot bygden. Enda sa Arne at det var en halv dags ritt bare inntil dem.
Kristin hadde trodd at bare hun kom opp over toppen av heimfjellene, så skulle hun sett ned i en annen bygd lik deres egen med bygde gårder og bøer, og det sakk så rart i henne da hun så det var så langt imellom de steder hvor folk bodde. Hun så de små gule og grønne flekkene nede i dalbunnen og de bitte små lysningene med grå husprikker på i fjellskogen; hun begynte å telle dem, men da hun hadde regnet tre tylfter, klarte hun ikke å holde rede på det lenger. Og enda var menneskenes bo bare som ingenting i ødet.
Hun visste at i villskogen rådde ulv og bjørn, og under all stenen bodde troll og tusser og alvefolket, og hun ble redd, for ingen visste tall på dem, men det måtte være mangfoldig flere av dem enn av kristne mennesker. Da ropte hun høyt på sin far, men han hørte henne ikke i blesten heroppe han og svennene holdt på å velte store stener oppfor svaet for å støtte med dem om tømmerstokkene i reiset.
Men Isrid kom bort til barna og viste Kristin hvor Vågå vestfjell var. Og Arne pekte ut Gråfjellet, hvor folk fra bygdene tok renen i gruber og kongens falkefengere lå i stenboder. Det arbeidet tenkte Arne selv på å gi seg til men da ville han også lære å avrette fuglene til jakt og han løftet armene som om han kastet høken ut.
Isrid rystet på hodet.
«Det er et stygt liv det, Arne Gyrdssøn det ble en stor sorg for mor din, skulle du bli falkefenger, gutt. Der kan ingen mann berge seg innpå der, uten han gir seg i stallbroderlag både med de verste mennesker og med dem som er verre enda.»
Lavrans var kommet borttil og hadde hørt det siste:
«Ja,» sier han, «det er nok mere enn ett bol innpå der, som hverken svarer skylder eller tiende »
«Ja, du har vel sett ett og annet du, Lavrans,» fristet Isrid. «Du som farer så langt innover »
«Å å,» Lavrans drog på det. «Kanhende men ikke synes jeg en skal snakke om slikt. En får unne de folkene som har spilt seg freden inne i bygden, den fred de kan finne innpå fjellet, mener jeg. Enda så har jeg sett gule akrer og vakker slåtteng der hvor få folk vet om at det finnes daler og flokker har jeg sett av bufe og smale, men om dem vet jeg ikke enten de hørte til mennesker eller andre »
«Åja,» sier Isrid. «Bjørn og gråbein får skyld for det feet som blir borte her på setrene, men det er verre røvere i fjellet enn de.»
«Kaller du dem verre,» spør Lavrans tankefull og stryker datteren over luen. «Inni fjellet sør under Rånekampene så jeg tre smågutter engang, og den største var som Kristin her gult hår hadde de, og skinnkofter. De flekket tenner mot meg som vargunger før de rant og gjemte seg. Det er vel ikke så underlig om den fattige mannen som eide dem, lystet å berge seg en ku eller to »
«Å, unger har da både ulv og bjørn,» sier Isrid sint. «Og dem sparer du ikke, du Lavrans, hverken dem eller ungene deres. Enda de ikke har lært lov eller kristendom, slik som disse illgjerningsmennene du unner så vel »
«Synes du jeg unner dem så vel fordi om jeg unner dem litt bedre enn det verste,» sier Lavrans og smiler litt. «Men kom nu, så får vi se hva slags niste Ragnfrid har unt oss idag.» Han tok Kristin ved hånden og leide henne med seg. Og han bøyde seg ned over henne og sa sakte: «Jeg tenkte på de tre små brødrene dine, jeg Kristin-liten.»
De kiket inn i vardehytten, men der var kvalmt og luktet muldent. Kristin fikk se seg om et øyeblikk, men det var bare noen jordpaller langs veggene, en grue midt i gulvet og så tønner med tjære og knipper av tyripinner og never. Lavrans syntes de skulle spise ute, og litt nede i en bjerkeli fant de en vakker, grønn Slette.
De lesset av kløvhesten og strakte seg i gresset. Og det var meget og god mat i Ragnfrids skreppe mykt brød og fin lefse, smør og ost, flesk og vindtørret renskjøtt, fet, kokt kubringe, to store kagger med tysk øl og en liten dunk mjød. Da gikk det fort med å skjære ut kjøtt og dele rundt, mens Halvdan, den eldste av mennene, slo ild det var tryggere å ha varme enn være uten her i skogen.
Isrid og Arne rev lyng og fjellbjerk og kastet på bålet; det freste når ilden rev det friske grønne av kvistene så små hvite, brente fnugg fløy høyt på luens røde manke; røken hvirvlet fet og mørk mot den klare himmel. Kristin satt og så på; hun syntes det var som ilden var glad for den var ute og fri og fikk leke. Den var annerledes enn når den satt hjemme på åren og skulle trelle med å koke mat og lyse for dem i stuen.
Hun satt og lente seg inntil faren med en arm over hans kne; han gav henne så meget hun ville ha av alt det beste som var, og bød henne drikke alt hun orket av ølet og smake flittig på mjøden.
«Hun blir så rusende hun kan ikke gå ned til seteren,» sa Halvdan og lo, men Lavrans strøk om hennes runde kinner:
«Ja da er vi folk nok her som kan bære henne hun har godt av det drikk du og, Arne dere som er i vokstren ennu, dere gjør Guds gaver godt og ingen men gir søtt, rødt blod og god søvn, men vekker ikke galskap og uvett »
Mennene drakk nu flittig og dypt, de og; Isrid lot seg heller ikke forsmå, og snart gikk stemmene deres og ildens bulder og hvin som en fjern larm for Kristins ører hun tok til å bli tung i hodet. Hun sanset ennu at de frittet Lavrans og ville ha ham til å tale om hva han hadde fornummet av underlige ting på jaktferdene sine. Men han ville ikke si stort, og det tyktes henne være så trygt og godt og så var hun så mett.
Faren satt med en leiv mykt byggbrød; han kløp småstykker mellom fingrene til de lignet hester, splittet små biter av sulet og satte skrevs over brødhestene; disse lot han ri bort over låret sitt og inn i munnen på Kristin. Men snart var hun så trett at hun orket hverken gape eller tygge og så veltet hun overende på bakken og sov.
Da hun kom til seg igjen, lå hun varmt og mørkt i farens arm han hadde svøpt sin kappe om dem begge. Kristin satte seg opp, strøk svetten av sitt ansikt og løste av seg luen så luften kunne få tørke hennes fuktige hår.