Det måtte være langt på dagen lidd, for solskinnet var ganske gult, og skyggene hadde strukket seg og falt mot sørøst nu. Det rørte seg ikke en vind mere, og mygg og fly summet og surret om flokken av sovende mennesker. Kristin satt murende stille, klorte sine myggbitte hender og så omkring seg kollen over dem skinte hvit av mose og gul av lav i solbrannen, og reiset av værslått tømmer stod mot himmelen som et benskrangel av noe underlig dyr.
Hun tok til å bli ille tilmote det var så rart å se dem sove alle sammen i det blotte og bare dagslys. Hendte det hun våknet hjemme om natten, så lå hun lunt og mørkt med moren på den ene siden og åkleet som var spent over veggstokkene, på den annen. Da visste hun at stuen var stengt med ljore og slå mot natten og været ute, og sovelydene kom fra mennesker som lå godt og trygt mellom skinn og puter. Men alle disse kroppene som lå vridd og vendt på bakken omkring den lille hvite og svarte askehaug, kunne godt være døde de lå noen på magen og noen på ryggen med opptrukne knær, og de lydene som kom fra dem, skremte henne. Faren snorket tungt, men når Halvdan drog pusten, pep det og hvinte i nesen hans. Og Arne lå på siden med ansiktet gjemt ned mot armen og det blanke, lysebrune hår utbredt i lyngen; han lå så stille at Kristin ble redd han skulle være død. Hun måtte lute seg fremover og røre ved ham da snudde han litt på seg i søvne.
Kristin kom plutselig til å tenke på om de kanskje hadde sovet over en natt og dette var neste dagen da ble hun så forskrekket at hun rusket i faren, men han bare gryntet og sov videre. Kristin selv var tung i hodet ennu, men torde ikke legge seg til å sove. Så krøp hun hen til bålet og karret med en pinne det glødet litt nedi ennu. Hun la på lyng og små kvister som hun rusket opp omkring seg, men hun våget ikke gå utenfor ringen av de sovende og finne store grener.
Da dundret det og drønnet i marken nær ved hjertet sank i Kristin, og hun ble kald av angst. Da så hun en rød kropp mellom trærne, og Gullsveinen brøt frem mellom småbjerkene, stod der og så på henne med sine klare, lyse øyne. Hun ble så glad at hun for opp og løp mot hingsten. Der var den brune hesten Arne hadde ridd på, og kløvhesten og. Da kjente hun seg så god og trygg; hun gikk bort og klappet dem alle tre på lendene, men Gullsveinen bøyde hodet så hun kunne nå å kjæle den på kinnene, ruske i dens gulhvite lugg, og den snuste ned i hendene hennes med sin bløte mule.
Hestene lunket beitende nedover i bjerkelien, og Kristin ble gående med dem, for hun trodde ikke det hadde noen fare når hun holdt seg nær Gullsvein han hadde tuktet bjørnen før han. Og blåbæren grodde så tett innover her, og barnet var tørst og hadde vond smak i munnen; øl lystet henne ikke riktig nu, men de søte, saftige bær var så gode som vin. Borte i en ur så hun bringebær også da tok hun Gullsvein i manen og bad ham pent følge seg dit, og hingsten fulgte føyelig med den lille piken. Ettersom hun gikk lenger og lenger nedover lien, fulgte han når hun ropte på ham, og de andre to hestene fulgte etter Gullsvein.
Hun hørte en bekk som klunket og sildret etsteds nærved; da gikk hun etter lyden til hun fant den, og hun la seg utover på en stor stenhelle og tvettet sitt svette, myggstukne ansikt og hendene. Under helleren stod vannet i en stille, svart kulp, for midt imot steg en stenvegg rett opp bak noen små bjerker og vierbusker det var det fineste speil, og Kristin lutet seg utover og så på seg selv i vannet, for hun ville se om det var som Isrid sa, at hun lignet sin far.
Hun smilte og nikket og bøyde seg frem, til hennes hår møtte det lyse håret om det runde og storøyde barneåsyn hun så i bekken.
Rundt omkring vokste det så ustyrtelig mange av de fine lyserøde blomsterdusker som kalles vendelrot de var meget rødere og vakrere her ved fjellbekken enn hjemme langs elven. Da plukket Kristin og bandt etterhvert med gresstrå, til hun hadde gjort seg den skjønneste, tetteste lyserøde krans. Barnet trykket den ned mot sitt hår og løp til kulpen for å se hvordan hun så ut, nu hun var smykket som en voksen mø der skal gå i dansen.
Hun helte seg over vannet og så sitt eget mørke billede stige opp fra bunnen og bli klarere, ettersom det kom henne imøte da så hun i bekkens speil at det stod et menneske mellom bjerkene på hin siden og lutet seg mot henne. Brått rettet hun seg opp på kne og så ditover. Først syntes hun bare det var fjellveggen og trærne som klynget seg til dens fot. Men med ett ble hun var et ansikt mellom løvet det stod en frue derover, med hvitt ansikt, brusende, lingult hår de store, lysegrå øynene og de spilte, blekrøde nesebor minte om Gullsveinens. Hun var kledd i noe blankt løvgrønt, og grener og kvister skjulte henne opp til de brede bryster, som var fullsatte med spenner og blanke kjeder.
Kristin stirret på synet da løftet fruen en hånd og viste henne en krans av gullblomster; hun vinket med den.
Bak seg hørte hun Gullsvein vrinske høyt og skremt hun snudde hodet hingsten steilet, skrek så det ljomet, kastet omkring og satte oppover så jorden drønnet. De andre hestene fulgte de tok rett opp i uren, så sten raste dundrende utfor, og grener og røtter brøtes og raslet.
Da skrek Kristin himmelhøyt. «Far,» skrek hun, «far!» Hun kom seg på føttene, løp oppover etter hestene og torde ikke se seg tilbake over skulderen, kløv oppover i uren, trådte i kjolekanten sin og skridde ned et stykke, klatret igjen og tok for seg med blødende hender, krøp på såre, forslåtte knær, ropte på Gullsveinen innimellom hun kalte på faren mens svetten spratt ut over hele hennes kropp, rant som vann ned i øynene hennes, og hjertet dunket som om det ville slå seg sund mot brystkurven; angstens gråt klemte henne i strupen.
«Å far, å far!»
Da hørte hun hans stemme et sted over seg. Hun så han kom i lange byks nedigjennom uren den lyse, solhvite ur; småbjerk og osp stod stille oppetter og blikket med små sølvblikt fra bladene fjellien var så stille og så lys, men faren kom springende nedover og ropte hennes navn, og Kristin seg sammen og skjønte at nu var hun berget.
«Sankta Maria!» Lavrans knelte ned ved datteren og tok henne inn til seg han var blek og underlig om munnen, så Kristin ble enda reddere; det var som så hun først i hans åsyn hvor stor en fare hun hadde vært stedt i.
«Barn, barn,» han løftet opp hennes blodige hender, så på dem, så kransen om hennes blottede hår og rørte ved den. «Hva er det hvordan er du kommet hit, Kristin liten »
«Jeg gikk med Gullsvein,» hulket hun inntil ham. «Jeg ble så redd for dere sov alle, men så kom Gullsvein . Og så var det en som vinket til meg nede ved åen der »
«Hvem vinket var det en mann?»
«Nei, det var en frue hun vinket med en krans av gull jeg tror det var dvergmøen, far »
«Jesus Kristus,» sa Lavrans sakte og slo kors over barnet og seg selv.
Han hjalp henne oppover til de kom til en gressbakke; da løftet han henne opp og bar henne. Hun hang inntil hans hals og storgråt kunne ikke stanse, alt han hysjet på henne.
Om litt møtte de mennene og Isrid. Hun slo hendene sammen da hun hørte hva som var hendt:
«Ja, dette har nok vært alvemøen hun har villet lokke dette vakre barnet inn i berget, kan dere vite »
«Ti stille,» bød Lavrans barsk. «Vi skulle ikke snakke om slikt som vi gjorde her i skogen en vet ikke hvem som er under stenene og hører hvert ord.»
Han drog den gylne kjede frem under skjorten sin og hengte den og relikviekorset om Kristins hals, stakk det inn på hennes bare kropp.
«Men dere alle,» sa han, «må vokte vel på munnen deres, for dette må Ragnfrid aldri få spurt, at barnet har vært stedt i slik fare.»
Nu fikk de fatt på hestene som hadde løpt tilskogs, og gikk siden raskt ned til seterløkken hvor de andre hestene gikk. Alle satt da opp, og de red bortover til Jørundgårdsseter; det var ikke lange veien.